Det skinner klart fra en utecafé, så en hver kan se hvilket tilbud det er som lys, men jeg sitter der, det er min slys.
Da kan jeg se eller høre alt som blir fortalt, jeg får med meg det jeg vil, men jeg får ingenting å ta stilling til.
Her sitter også to bittre menn, de kommer støtt igjen, og de sukker og drikker opp spenn, men de er gamle, de venter på himmelen.
Den ene har en forjævlig hund som heter Gunn, og Gunn er langt ifra pen, hun smågnager på et ubrukbart vet.
Og jeg er nægtelåner, jeg prøver å ikke få en ny venn, men nægtelåner er jeg igjen.
Jeg sitter musestille, jeg har en rolle å spille, en ægtelåne, jeg har det hverken bra eller ille.
I mørket roper en redd ung mann, så høyt han kan, pass på det, han har en kniv, men jeg ser bare bort, jeg er helt stiv.
Så går det bare en liten stund eller et sekund, og bort er mann og motive, tenker jeg, ja, der sparte man et liv.
Det gråtes hårdt bakket vindu's lenn, er noens lenn, en mann går ut, han skal hjem, jeg vet at jeg nok har vært en av den.
En som ligner Sonja, en ny, virker frank og fri, men ser ikke meg, men får gudene på kunstløp, hun brillerer i.
Og jeg er en ægtelåne, jeg prøver å ikke få min liv, en ægtelåne er jeg igjen.
Jeg sitter musestille, jeg har en rolle å spille, en ægtelåne, jeg har det hverken bra eller ille.
Vel, jeg får som fortjent, jeg blir ikke sett, et stikkarsåg med ett, og så alene hjem til messa.
Men kom det noen, så åpnet jeg vel, så åpnet jeg vel likevel.
Jeg er en ægtelåne, jeg prøver å ikke få min liv, en ægtelåne er jeg igjen.
Jeg sitter musestille, jeg har en rolle å spille, en ægtelåne, jeg har det hverken bra eller ille.
En ægtelåne, en ægtelåne.