De lise vin i tjellne pikar slatter,
tennane øynenes fuktige skatter,
brystenes myke form i lik med ill.
Blodet som glimter når leppene må i seg,
hendene senfølge.
Førte kamp for å gi seg alt,
kår i jord i det elle gamle spill.
Og du store sjel, tro du en drøm av hår,
evig liv uten disse løgnens far,
som skapes i øyet av gull og sjur.
At du vil synge i himmelske vindar,
nei, alt forgår, mitt nerve her forsvinner.
Og så den hel.
Helvih gen skal du.
Helvih gen skal du.
Magne for gyllete, salad i lødene,
Helvih gen skal du.



Om svårt og grusomt begrenset er døden
til et varmt mors brust hvor alle trøst forblir.
Så vakkar en løgn og så fromm en renke.
Hvem kjenner rykke og avslår sin lenke?
Den tomme skallen til et evig flir.
Den tomme skallen til et evig flir.
Den tomme skallen til et evig flir.
Den tomme skallen til et evig flir.