Ein stad der ute finst vel ei solai,
Ein stad der ute finst vel ei solai,
som rodde seg bort for naui og sorgi,
som rodde seg bort for naui og sorgi,
og ankra seg fast i den trygge freden der,
og ankra seg fast i den trygge freden der,
bygde med lykkebågi.
Da skulle Melia vesla og kjenne hvor tid,
følte dei hastande daga med øyslande
ovnøgd og julekvile i blommebøljande haga.
Og palmarne bygde og svale ganger med tøsla så lett i kring der inne,
for angande frukter draup oss i munnen og slit var berre eit minne.
Når dagen og ljuset gløytast har mørkret kjørum,
denne trøyde eit stjerneelder,
som dropplas i syld og på kin i våre i evige sommerkvelder.
Kva meiner du, vesla,
vil du trivas i denne ålling av nøgden etter stundet?
Eit tykke du gir, så spør han det augo, sei,
lig det ein tvilen under?
Og ja,
det kunne vel hende at natti var med sine ubudne tankegjester,
og ei banka der også på hjertedøri som skal vi rettsle forbresta.
Ja,
Janvel der ute kom kanskje en ue,
og ryktet eit forleg i livsårstråen,
og vi måtte hysa i palmarne våre,
ein sluttgjest,
mannen med jåen.
Eit trur det vesla med førebildståg,
og i ståva vår aton vårt trånger ute.
Kven veit,
kanskje dette er paradiset,
og ikkje øya der ute?
Eit trur det vesla med førebildståg,
og i ståva vårt aton vårt tronger ute.
Kven veit,
kanskje dette er paradiset,
og ikkje øya der ute?