Den kjærligheten, den kjærligheten, den kan beskrives på mange måter i sang.
Jeg er igjen fascinert av en sånn typisk norsk form.
Norges svar på blues, faktisk.
Det er disse her små stevene som diktes inn i de indre, høyreliggende strøk av landet.
Jeg har tenkt mye på hvordan sånne blir til.
Til, jeg forestiller meg at det er snakk om mennesker som da har opplevd noe, som har satt spor i ***.
Og så går de og tenker veldig lenge uten å si noe.
For eksempel et års tid.
Fåmelte mennesker.
Men så kommer det plutselig et sånn stev som en liten bulljongterning.
Dette de har gått og tenkt på, på noen få linjer.
Og det kan låte som dette.
Jeg vil aldri bort meg binda, heldig ekteskap gå.
Ferdig er så vant å finne i du helt kan lita på.
Er hun rik, så er hun rådig, er hun fattig, liegnau.
Er hun ung, så er hun rik.
Er hun utru, er hun gammel, hun ligger snart død.