For å sikre med garn,
vart jeg uven med alle mine sysken.
Vi har ikkje vært på talefot på mange år.
Då garn endelig var min,
flytte dei alle frå bygde.
Nå har ryggen knekt med,
ingen damu dukka opp,
sjølv om eg hadde investert i dupelt seng og alt.
Eg veit ikkje kort som mangla.
Eg så kanskje ikkje akkurat lynkjekk ut.
Ikkje det at eg såg etter dei aller penaste og mest populære.
Det var andre verdia eg såg etter.
Arbeidsom,
trivele,
godskalle,
samarbeidsvillig,
darling companion,
berre å få vere to om det.
Ikkje ei dame ville bo her.
Fyrst då ein tidligare skulekamrat sa det rett til meg.
Rykte om at eg gikk over lik for å sikre med verdia,
at eg var ein jæri knark og gniar.
Rykte sprang framme hele livet.
Eg var brennmørkt.
Det nytta ikkje å rette opp.
Så var det eller buant her alene,
med råttu i hjarta.