Jeg var ung og uerfaren, jeg var knapt 17 år.
På kjærlighetens veier er klar og ferdig stål.
Jeg ble så tidlig næret av en fra Dybendal.
For han har piger mange, og de får ut en tal.
Han kom til meg hver aften med så mange gode ord.
Hvis jeg han ikke trodde, så skikkelig han svor.
Du må da vel begripe, jeg vil leinere deg.
Derpå kan jeg da sverge.
Vil du da tro på meg?
Men disse ord var falske, og jeg da meg forstod.
Jeg var ung og uerfaren, og han holdt seg for god.
Han reiste da til byen for å fordove seg.
Den største sorg på jorda, den la det han på meg.
Og da han kom tilbake, da hadde han fått ring.
Han hadde da en annen kjær slått meg ut av sitt sinn.
Lot meg foraktet være ut av min ringestam.
Jeg må alene være, om tiden faller lang.
Men dette har noe å gjøre.
Nå bygger da den største skylda i.
Nå to skal gjøre seg sammen, da legger de seg i.
Med sine falske tunger, de slenger ut for seg.
De har vel nok forføret, ja mange flere enn meg.
Vi sitter i en villa, tilhører kokkins gård.
Og den skal han få kjøpe, om han ifra oss går.
Dertil har han vel lovet, og handelen blir vel gjort.
Da må vi herfra flytte, og det må skje litt fort.
Om noen ville vite hvem vi sa dikta har.
Så er det en noen.
Det er en ung pike som er foruten far.
Hun sitter opp i skogen, alene med sin mor.
Hun må ta del i sorgen, selv da den blir for stor.