Dick Whittington og katten hans.
For lenge, lenge siden levde det en gutt som het Dick Whittington.
Foreldrene døde da Dick var liten, så han var lutfattig.
På den tiden trodde folk på landet at alle som bodde i London var adelsdamer og gentlemen
som var så rike at gatene var dekket av gull.
Dick satt og hørte på alle de rare historiene og drømte om å dra til London
og ha fine klær og nok å spise.
En dag stoppet en vogn trukket av åtte hester i landsbyen.
Dick ba kusken så pent han kunne om å få bli med til London.
Da mannen så hvor fillete og fattig Dick var, syntes han synd på ham.
Han gikk med på å ta med seg gutten, og så dro de av sted.
Snart var Dick i den fantastiske byen han hadde hørt så mye om.
Men så skuffet han ble. Det var så skittent der.
Han gikk gate opp og gate ned,
men ikke en eneste en var dekket av gull.
I stedet var det bare skitt overalt.
Dick gikk til det ble mørkt.
Da satt han seg ned på et gategjørn og sovnet.
Da morgenen kom var han iskald og sulten,
og selv om han spurte alle han så om hjelp,
var det bare et par stykker som ga med en halvpenne i,
så han kunne få kjøpt seg litt brød.
I dagevis bodde han på gaten mens han prøvde å finne seg en jobb.
En dag la han seg på trappen til en rik handelsmann
som het Fitzwarren.
Han ble oppdaget av kokka, som var en uvennlig og hissig kvinne.
«Kom deg vekk, latsab!
Ellers kaster jeg glovarmt, skyttent oppvaskvann over deg!»,
ropte hun.
Akkurat da kom herr Fitzwarren hjem for å spise middag.
Han så hva som skjedde og spurte Dick hvorfor han hadde ligget der.
«Du er gammel nok til å jobbe, gutten min», sa han.
«Jeg redder du bare er lat.»
«Det stemmer ikke, sir», sa Dick.
Han fortalte herr Fitzwarren om alle forsøkene på å skaffe seg jobb,
og beskrev hvor sulten han var.
Stakkars Dick var så svak at han sank sammen straks han prøvde å reise seg.
Da den snille handelsmannen så det,
ga han ordre om at Dick skulle få slippe inn og bli servert en solid middag.
Han sa at Dick kunne få jobb som kjøkkenhjelp for kokka.
Dick kunne ha vært lykkelig der, hvis det ikke hadde vært for den hissige kokka.
Hun gjorde sitt ytterste for å gjøre livet surt for ham.
Hun kjeftet på ham hele tiden, og ingenting han gjorde var bra nok.
Hun slo ham også, med kosteskaftet, sleiva, eller hva hun nå hadde for hånden.
Men en dag oppdaget frøken Alice, datteren til herr Fitzwarren, hvor dårlig kokka behandlet Dick.
Hun sa til henne at hun ville miste jobben dersom hun ikke var snillere mot ham,
for familien var blitt glad i Dick.
Etterpå behandlet kokka Dick bedre.
Men han hadde flere problemer.
Han sov oppe på loftet, og hver natt løp rotter og mus over ham.
Noen etter fikk han ikke blund på øynene.
En dag tjente han heldigvis en penny på å pusse skoene til en mann.
Så møtte han en jente som var en katt, og han kjøpte katten for pennien.
Pus sørget raskt for at rotter og mus ikke lenger var noe problem, og han sov godt hver eneste natt.
En dag lå et av skipene til herr Fitzwarren seilklart.
Han pleide å gi tjenerne sjansen til å søke lykken, så han spurte hva de ønsket å sende med skipet for å selge.
Alle hadde noe å selge, bortsett fra Dick, som ikke egnet.
«Jeg skal finne noe til ham», sa frøken Alice.
Men faren sa at det måtte være noe han eide selv.
«Jeg har bare katten, som jeg kjøpte for en penny», sa Dick.
«Så gå og hent katten», sa herr Fitzwarren.
Dick hentet stakkars pus.
Han hadde tårer i øynene da han ga henne til kapteinen på skipet.
De lo av den undelige varen, men frøken Alice, som syntes synd på Dick,
ga ham penger så han kunne kjøpe seg en ny katt.
Da gikk han til skoene.

Da kokka så hvor snill frøken Alice var mot Dick,
ble hun sjalu og behandlet ham verre enn noen gang.
Hun gjorde nær av ham for at han hadde sendt katten til skjøss.
«Kanskje du tjener nok penger på katten til en kjepp jeg kan slå deg med», hånte hun.
Til slutt orket ikke Dick mer og rømte.
Da han hadde gått en stund, satt han seg ned for å hvile.
Mens han satt der, begynte klokken i baukirken å kime.
Det var som om de sang «Snu, Whittington, borgermester av London»
om og om igjen.
«Borgermester av London», tenkte han.
«Jeg hadde holdt ut hva som helst for å bli det.
Jeg går tilbake og blåser i den slemme gamle kokka!»
Så dro han tilbake.
Imens seilte skuta langt av sted og kom til fremmed havn
hvor de aldri hadde sett en engelsk båt før.
Kongen inviterte kapteinen til middag på slottet,
men ikke før hadde de satt seg, så flokket råttene seg på bordet
og kastet seg over maten.
Kapteinen tenkte på katten og sa at han hadde en skapning
som kunne ta seg av råttene.
Kongen ville gjerne se dette fantastiske dyret.
«Kom med det til meg!» sa han.
«For disse skadedyene er ikke til å holde ut!
Gjør den det du sier, skal jeg laste skipet ditt fullt av skatter!»
Da kapteinen kom tilbake med pus, var gulvet fortsatt dekket av råtter.
Da pus fikk se ***, hoppet den ut av armene hans.
På ett blunk var de fleste råttene døde.
Og resten løp forskremt vekk.
Kongen var fornøyd.
Han kjøpte alle varene på skipet og ga kapteinen ti ganger så mye for katten
som alt det andre til sammen.
Herr Fitzwarren var på kontoret da det banket på døren.
Det var kapteinen som kom med en kiste full av smykker.
Kapteinen fortalte ham om katten og viste ham alle kostbarhetene.
Herr Fitzwarren ba tjenerne om å hente dikk,
men tjenerne nølte og sa at en så stor skatt ville være for mye for ham.
«Sluder!»
brølte snille Herr Fitzwarren.
«Skatten er hans!»
Han sendte budet til dikk, som var svart og skitten etter å ha skutt kjeler.
Først trodde dikk at det gjorde narra ham.
Han ba *** kynt om at de ikke måtte lure en fattig gutt.
«Vi fleiper ikke!»
sa kjøpmannen.
«Kapteinen solgte katten din og har med mer rikdom til deg enn jeg eier!»
«Måtte du ha glede av den lenge!»
Dikk ba herren og frøken Alice om å gå med på å dele.
Men de nektet.
Dikk var alt for god.
Han var godhjertet til å beholde alt selv,
så han ga litt i kapteinen, matrosen og resten av tenerstaben til Herr Fitzwarren.
Ja, selv hans gamle fine kokka fikk sin del.
Herr Fitzwarren rådet dikk til å skaffe seg gentlemansklær
og sa han gjerne måtte bo hos ham til han fant seg et eget hus.
Da dikk hadde vasket ansiktet og kledd seg i en stilig dress,
var han minst like stilig som de andre unge herrene som besøkte skjønne frøken Alice.
Det gikk ikke lang tid før de ble forelsket i hverandre,
og bryllupsdatum ble bestemt.
De giftet seg og spanderte en stor slott festmiddag på alle.
Det sies at herr Dikk Whittington og hans frue senere levde i et praktfullt hus
og var svært lykkelige alle sine dager.
Han ble embedsmann, utnemt til borgermester av London fire ganger
og til og med slått til ridder av kongen.