Det lysnete i skogen, da hiltet jeg frem.
Snart stod jeg vår bakke stupeskrånet.
Jeg så den hvide bygd, og jeg så mitt kjære hjem.
Jeg så hvor de fjerne hoser blånet.
Jeg så de brede fjorer, der skar seg inn i bukt.
På elven så jeg blinket.
Blinket og krommet seg så smått.
Jeg er lenge still i sollyset sletter.
Og då var det atter som den sokende liv
ville bli det.
Og det var det som holde meg tilbake.
Som om den bad meg visket,
forlater du min sti.
For ned i folkebrimmelen at drage.
Ak skogen og fjellvannet hadde i mitt sted.
For første gang syset sin veimotsdanke inn.
Å siden, jeg glemmer den vel aldri.
*
De ofte når jeg går i den bygd.




Nyl drønne bygd.
I de bonede, skinnende salet.
Den samme visken lyder som en lys og bly.
Fjern tønner fra min darnoms grønne dale.
Da griper meg en lengsel til skog og til fjell.
Jeg hører atter bjellhør og lyrlokke i kveld.
Og sys gjennom skjeggede graner.
*
Det er det nok langsomre skog.
Du drar ut med kveld.
Legde en cartong hundra dag nedenfor i åyet i fugte.
Hun finner no' jo som min m narratork.
Nuk mail, no mr skjeggededs på.
Jeg er skug kvelde.
Skog gwer er unk bor intaket nesting.
Har deg skogsfordel så er du 크로st.
риз