Det er fortsatt midt, det tar strøken og røst i byen, gamle Bergens gata byr meg med å opp.
Det har gått noen år, løvet lik tett over Fortue, og for første gang ser jeg ikke etter det.
De har reist til Blokk, der den store øyka sto, utenfor der hvor jeg brukte å bo.
Jeg går forbi kaféen med den gode kaffen, nå har de nye skilt, malt og skiftet navn.
Og noen meter til, står bygården like stødig, som den har stått der i snart hundre år.
Og jeg tenker kort, det ligner på hov, som er der med det hvor jeg brukte å bo.
Det ligger en sang, i bruset fra Trækron i parken, og langt inni her, kjenner den igjen.
Tar du vare på, det vi skrev igjennom årene, og alt det vi så for første gang.
Men så håper du ikke låter gro, det ugre som vokst der vi brukte å bo.
Årene fra den byen, står som laminert, vi har det vi valg, og det går ingen tak.
Men skoene nå er langse, som haugt med distra høyt, når du ser det går bra, vil du glemme alt da.
Jeg visste nok, at det aldri var for alltid, men jeg vet ikke, hvem jeg mest bedro.
Jeg vet da vel, om du noen gang forsto, at jeg ikke kunne bli der i oppgang nummer to.
Men jeg ble den jeg er, der jeg brukte å bo.
Undertekster av Ai-Media