Den standhaftige tinnsoldat
Det var en gang 25 tinnsoldater.
De var brødre, for alle var født av det samme tinnstykket.
De sto ranke og stirret rett frem,
og alle var kledd i vakre røde og blå uniformer.
Det første de noen gang hørte her i verden var ordet «tinnsoldater».
Ordet kom fra en opprømt liten gutt som klappet begeistret i hendene
da han åpnet esken soldatene lå i.
Han hadde fått *** i bursdagsgave og stilte *** straks opp på et bord.
Alle var helt like, bortsett fra en som bare hadde ett bein.
Han var blitt lagd sist, og det hadde ikke vært igjen nok tinn til å gjøre ham ferdig.
Men han sto like rangt på sitt ene bein som de andre sto på to,
og det gjorde ham helt spesiell.
Bordet tinnsoldatene ble plassert på var fullt av andre leker,
og finest av alt var et vakkert papir.
De var i slott.
Gjennom de små vinduene kunne man se inn i salene.
Foran slottet sto det flere trær rundt et lite speil som liksom skulle være en innsjø.
Det hele var så yndig,
men aller yndigst var en bitterliten dame som sto like ved den åpne slottsporten.
Hun var også laget av papir,
og hun hadde en kjole av den klareste tyll med et smalt blått bånd som et sjal over skulderen.
På kjolen var det festet en glitterende paljettrosa,
som var like stor som ansiktet hennes.
Den bitterlille damen var danserinne.
Hun strakk ut begge armene og løftet det ene beinet så høyt at den lille tinnsoldaten ikke så det.
Derfor trodde han at hun, i likhet med ham, bare hadde ett bein.
«Det kunne vært en kone for meg», tenkte tinnsoldaten.
«Men hun er for flott og bor i et slott.
Jeg bor bare i en eske med 24 andre.
Det er ikke noe sted.
Det er ikke noe sted for en danserinne.
Likevel må jeg prøve å bli kjent med henne.»
Tinnsoldaten la seg ned så langt han var bak en snusdåse,
slik at han kunne kikke på den vakre papirdammen som fortsatte å stå på ett bein uten å miste balansen.
Da kvelden kom, ble de andre soldatene lagt på plass i esken,
og menneskene i huset gikk til ro.
Da begynte lekene å leve sitt eget liv.
De gikk på besøk til hverandre og dro på ball.
Tinnsoldatene raslet i esken.
De ville også ut.
De ville også ut og være med på moroa.
Men de fikk ikke av lokket.
Nøtteknekkerne hoppet bok, og blyantene spratt rundt på bordet.
Det var så mye lyd at kanarifullen våknet og begynte å si frem dikt.
De to eneste som ikke rørte på seg var tinnsoldaten og danserinnen.
Hun holdt seg rak på tåspissen, og tinnsoldaten sto like sanhaftig på sitt ene bein.
Han tok aldri blikket fra henne.
Ikke et lite øyeblikk engang.
Så slo klokken tolv, og med ett spratt lokket av snusdåsen.
Men i stedet for snus var det et svart lite troll som kom til syne.
Snusdåsen var egentlig et troll i eske.
«Tinnsoldat!» sa trollet.
«Du må ikke ønske deg det umulige!»
Tinnsoldaten lot som om han ikke hørte.
«Jeg vil! Så vent til i morgen!» sa trollet.
Neste morgen plasserte barna tinnsoldaten i vinduet.
Om det skyldtes trollet eller trekken, er det ingen som vet.
Men vinduet gikk opp, og den lille tinnsoldaten falt ut fra fjerde etasje og ned på gaten.
Han hadde en voldsom fart og landet på hodet, slik at hjelmen og bajonetten ble sittende fast mellom brosteinene, mens beinet sto rett til værs.
Hushjelpen og den lille gutten gikk ned for å lete etter ham, men de fant han ikke noe sted.
Snart begynte det å regne.
Dråpene falt fortere og fortere til det pøste ned.
Da regnskuren var over, kom to små gutter gående.
Og den ene sa,
«Jeg vet ikke hva som skjer!»
«Se, der er en tinnsoldat! Han skal ut og seile!»
Dermed lagde de en båt av avispapir, som de satte tinnsoldaten i.
Guttene sendte båten avsted med regnvannet som flommet i rennesteinen, mens de løp ved siden av og klappet i hendene.
Vølgene gikk høyt i rennesteinen, og strømmen ga båten god fart.
Den vugget opp og ned og snurret rundt så fort at soldaten skalv, men han fortrakk ikke en mine.
Med ett rev båten inn under en rennesteinsklopp,
og der var det like mørkt som gemesken.
«Hvor er jeg på vei?» tenkte soldaten.
«Dette er helt sikkert trollets skyld.
Hvis bare den lille damen hadde vært her sammen med meg, hadde jeg ikke hatt noe imot mørket.»
Plutselig sto en av vannråttene som bodde i rennesteinen foran ham.
«Er du pass?» sa vannråtta.
«Få se passet ***t!»
Men tinnsoldaten var likestandhaftig og stille.
Båten for avsted og råtta etter.
«Stopp ham!» ropte den.
Strømmen ble sterkere og sterkere.
Nå kunne tinnsoldaten se dagslys et stykke foran seg,
og han hørte et brus som kunne gjøre selv en tapper mann forskrekket.
I enden av kloppen styrtet rennesteinen ut i en stor kanal.
Et fall som var like farlig for ham som et fossefall ville vært for et menneske.
Båten for videre, og den stakkars tinnsoldaten holdt seg så stiv han bare kunne,
og let ikke et øyelokk, for han ville ikke vise at han var redd.
Båten virblet rundt tre eller fire ganger, og så begynte den å ta inn vann.
Den ble fylt i ripen, og kom snart til å synke.
Da tinnsoldaten sto i vann til halsen, var avispapiret blitt så vått at det gikk i oppløsning.
Snart rak vannet over hodet på ham.
I det han sank, tenkte han på den elegante lille danserinnen som han aldri ville få se igjen.
Ikke før var soldaten havnet i vannet, så ble han slukt av en stor fisk.
Å nei!
Så mørkt det var her inne!
I fiskemagen!
Det var mørkere og trangere enn i kloppen, men tinnsoldaten var likestandhaftig.
Fisken svømte hit og *** og gjorde de frykteligste sprell, men til slutt ble den helt stille.
Etter en stund var det som om en lynstråle passerte gjennom den, og dagslyset kom til syne.
Nei, nå har jeg aldri sett på maken!
Her er jo tinnsoldaten!
Utbrøt plutselig en stemme.
Fisken som hadde slukt tinnsoldaten var blitt fanget, sendt på torget,
og holdt til kokkepiken.
Hun gikk inn i stuen og plasserte ham på bordet.
Så rart det var å være i samme rom med de samme barna, de samme lekene,
på det samme bordet med det vakre slottet og den skjønne danserinnen.
Hun balanserte fortsatt på ett bein og var likestandhaftig som han selv.
Tinnsoldaten ble så rørt over å se henne igjen at han nesten gråt.
Men han klarte å styre seg.
Han så på henne, men ingen av *** sa noe.
Med ett tok en av guttene opp tinnsoldaten og kastet han inn i ovnen, helt uten grunn.
Det var sikkert trollet i snusdåsen som var skyld i det.
Flammene blusset opp rundt den lille tinnsoldaten, og varmen var utholdelig.
Men om det skyldtes illen eller kjærligheten, kunne han ikke si.
Han så på den lille damen, og hun så på ham.
Han begynte å smelte bort, men forholdt seg likestandhaftig med armene langs siden.
Da gikk plutselig en dør opp.
Og med ett ble danserinnen tatt av et lite vinddrag.
Hun svevde som en fe rett inn i ovnen til tinnsoldaten.
Hun blusset opp med det samme, og ble borte.
Tinnsoldaten smeltet til en liten klump.
Og neste morgen da hushjelpen skulle tømme ovnen, oppdaget hun at han var blitt til et lite tinnhjerte.
Av danserinnen var det bare den lille paljettrosen igjen, og den var brent kullsvart.