Den lille røde høna bodde på en gård sammen med kyllingene sine.
Hun pleide å trippe rundt på tun og sparke i bakken for å finne mat til familien.
Det beste hun visste var meitemark, og hver gang hun fant en fet og saftig en,
ropte hun klokk, klokk, klokk til kyllingene som kom løpende.
Hun delte ut det hun hadde funnet, og så trippet hun videre for å finne mer.
Utenfor fjøsdøra lå det en katt.
Den sov i solskinn og gadde ikke engang å jage råtta som løp rundt og gjorde som den ville.
I grisebingen bodde grisen, og han brydde seg ikke om noe så lenge han kunne spise seg fet.
En sommerdag den lille røde høna gikk og sparket, fant hun et korn som lå på bakken.
Hun oppdaget at det var et vete korn.
Hun tenkte som så at dersom hun sådde ***, ville hun få mer vete som hun kunne male til mel og bakke brød av.
Den lille røde høna tenkte på katten som sov hele dagen.
Hun tenkte på katten, på råtta som gjorde som den ville, og på grisen som bare var opptatt av å spise.
«Hvem vil sove dette kornet?» ropte hun til ***.
«Ikke jeg!» mjevet katten.
«Ikke jeg!» pep råtta.
«Ikke jeg!» gryntet grisen.
«Da får jeg gjøre det selv!» sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det.
Etterpå trippet hun videre og lett etter mark til kyllingene, mens katten ble fet, og råtta ble fet, og grisen ble fet.
Imens vokste veten seg.
En dag fant den lille røde høna ut at veten var moden og kunne skjæres.
«Hvem vil skjære veten?» ropte hun høyt.
«Ikke jeg!» mjevet katten.
«Ikke jeg!» pep råtta.
«Ikke jeg!» gryntet grisen.
«Da får jeg gjøre det selv!» sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det. Hun hentet Johan til bonden inne på loven og skar veten.
De sili avskårende aksene lå på bakken, men rundt henne kravlet de gule kyllingene,
og pep om ommerksomhet.
Stakkars den lille røde høna. Hun ante ikke sine armeråd.
Hun ble dratt mellom pliktene overfor kyllingene og pliktene overfor veten.
Hun håpte det var hjelp å få, ropte ut.
«Hvem vil treske veten?»
«Ikke jeg!» mjevet katten.
«Ikke jeg!» pep råtta.
«Ikke jeg!» gryntet grisen.
«Da får jeg gjøre det selv!» sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det.
Men først fant hun naturligvis mark til kyllingene,
slik at de var mett og fornøyde.
Da alle sov ettermiddagslur, dro hun av sted for å treske veten.
Så ropte hun.
«Hvem vil bære veten til mølla, så den kan males i mel?»
«Ikke jeg!» mjevet katten.
«Ikke jeg!» pep råtta.
«Ikke jeg!» gryntet grisen.
«Da får jeg gjøre det selv!» sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det.
Den lille røde høna heldte veten over i en sekk og gikk av sted til mølla,
som lå langt borte.
Mølleren malte veten til mel, og så trippet hun hjem igjen.
Selv om hun var tungt, klarte hun også å fange en saftig mark eller to til kyllingene.
Da hun kom hjem, var hun så sliten at hun gikk rett og la seg.
Den lille røde høna skulle gjerne ha sovet lenge,
men kyllingene vekket henne og pep om frokost.
Da hun våknet, husket hun at det var i dag hun skulle gjøre melet om til brød.
Da ungene hadde fått mat,
gikk hun ut for å se til katten, rotta og grisen.
«Hvem vil make brød?» ropte hun.
«Ikke jeg!» mjevet katten.
«Ikke jeg!» pep rotta.
«Ikke jeg!» gryntet grisen.
«Da får jeg gjøre det selv!» sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det.
Hun tok på seg et rent forklå, en hvit kokkelua og fulgte oppskriften.
Hun lagde deis som hun eltet og formet til brød,
og etterpå satt hun *** til steking i ovnen.
Da brødet var ferdig, spredde det seg en herlig duft over gårdstunet.
Katten, rotta og grisen snuste bedagelig ut i luften.
Den lille røde høna trippet bort i ovnen.
Hun gledet seg veldig til å smake på brødet.
Og det var ikke rart, for hadde ikke hun gjort all jobben selv, kanskje?
Den lille røde høna åpnet åndstøra og så at de vakkert brune brødene var helt perfekt stekt.
«Hvem vil ha nystekt brød?» ropte hun av gammel vane.
«Jeg vil!»
«Jeg vil!»
mjevet katten.
«Jeg vil!»
peper rotta.
«Jeg vil!»
gryntet grisen.
«Nei, det vil dere ikke! Jeg tar det selv!»
sa den lille røde høna.
Så gjorde hun det.