Den lille piken med svovelstikkene.
Det var nesten blitt mørkt på årets aller siste dag.
Det var bitende kaldt, og det snødde tett.
I kullen og mørket streifet en liten pike rundt i gatene.
Hun gikk bare beint, og hadde ingenting på hodet.
Da hun gikk hjemmefra, hadde hun hatt et par tøffler,
selv om de ikke hadde vært til mye hjelp.
De var alt for store, for de hadde tilhørt moren.
Den stakkars lille piken hadde mistet ***,
da hun løp gjennom gatene for å unngå to vogner som kjørte i vill fart.
Den ene tøffelen fant hun ikke igjen,
og den andre tok en gutt som løp av sted med den.
Dermed fortsatte den lille piken bare beint,
og føttene var røde og blå av kulle.
I forklelommen hadde piken noen svovelstikker,
og i hånden hadde hun også en bunt.
Hun solgte nemlig slike.
Ingen hadde kjøpt svovelstikker av henne hele dagen.
Og ingen hadde gitt henne en eneste skilling.
Sulten og forfrosten krøp hun sammen,
og var et enkelig syn.
Snøfnugene falt i det lange lyse håret som krøllet seg så pent i nakken,
men det lot hun seg ikke merke med.
I stedet så hun på alle lysene som skinte fra vinduene,
og kjente den herlige duften av gåsestek som hang i luften,
for det var nyttårsaften.
I en krok mellom to hus satt hun seg og krøkte seg sammen.
De nakne føttene,
hadde hun trukket opp under seg,
men hun frøs mer og mer.
Hjemme våget hun ikke å gå,
for hun hadde ikke solgt en eneste svovelstikke,
og hadde ikke penger å gi til familien.
Dessuten var det nesten like kaldt hjemme,
for taket var fullt av hull og sprekker som vinden ulte gjennom,
selv om det hadde prøvd å tette de største med halm og filer.
Den lille pike med svovelstikkene var nummen av kulle.
Åh, så godt varmen fra en brennende svovelstikke ville ha gjort,
hadde hun bare våget å ta en ut av bunten,
og stryke den mot veggen.
Langsomt trakk hun en ut av bunten.
Skratsj!
Som den frest og brant.
Flammen var varm og klar som et lite lys da hun holdt hånden rundt den.
Det var et undelig lys.
Den lille pike med svovelstikkene syntes hun satt foran en stor jernovn
med polerte messingføtter og blankpusset ovnsrør.
Som det brant i ovnen!
Den lille kroken hennes virket så luna,
koselig at hun strakte ut føttene,
som for å varme *** også,
da den lille flammen plutselig sluknet.
Ovnen forsvant,
og hun satt igjen med en utbrent svovelstikk i hånden.
Hun strøk en ny svovelstikke mot veggen.
Den brant og lyste.
Da lyset traff veggen, så den nærmest gjennomsiktig ut.
Hun kunne se helt inn i stuen.
Bordet var dekket med en snøhvit duk,
og på den sto et vakkert porselenservise,
og en rykende varm gåsestikk,
fylt med epler og svisker.
Og med ett var det som om gåsen hoppet ned fra fatet,
og vraltet bortover gulvet,
og helt bort til den lille piken.
Men så sluknet svovelstikken,
og alt hun så var den kalde, fuktige murveggen.
Den lille piken tente enda en svovelstikke,
og nå oppdaget hun at hun satt under et juletre.
Det var enda større og vakrere
enn det hun hadde sett gjennom glassdøra hjemme hos en rik kjøpmann.
Tusen vokslys brant på de grønne greinene,
og fargeglade bilder, slik som de pyntet butikkvinduene med,
glittret ned mot henne.
Akkurat da den lille piken strakt ut hånden for å ta på ***,
slukket svovelstikken.
Julelysene steg høyere og høyere,
helt til hun så at de egentlig var stjerner på nattehimmelen.
En av *** falt, og lagde en lang stripe av ild etter seg.
«Nå døde et menneske»,
tenkte den lille piken.
For bestemoren, den eneste som noen gang hadde vært glad i henne,
og som nå var død, hadde fortalt henne at når en stjerne faller,
så drar en sjel opp til himmelen.
Hun strøk nok en svovelstikk mot veggen.
Den lyste opp rundt henne.
I lysskynet sto den gamle bestemoren henne så klar og lys,
så mild og full av kjærlighet.
«Bestemor», ropte hun.
«Og la meg få bli med deg.
Jeg vet du blir borte når svovelstikken slukner.
Du forsvinner som den varme ovnen,
gåsesteken og det vakre juletreet.»
Nå strøk den versle piken resten av svovelstikkene mot veggen,
for hun ville så gjerne beholde bestemoren hos seg.
Svovelstikkene lyste med en slik glans,
at det ble lysere enn midt på dagen.
Bestemoren hadde aldri vært så vakker og høyreist.
Hun tok den lille piken i armene sine,
og så fløy de avsted i lys og glede.
Det fantes ingen kulle mer, ingen sult og smerte.
Ved dagry lå den stakkars piken med svovelstikkene sammenkrøpet inntil husveggen.
Kinnene var bleke, men hun hadde et lykkelig smil om munnen.
I hånden holdt hun en utbrent bunt med svovelstikker.
Hun ville varme seg, sa folk,
for ingen kunne vite noe om alt det vakker hun hadde sett,
eller forestille seg hvordan hun og bestemoren hadde fløyet,
inn i stråleglansen på den kalde nyttårsaften.