Altså, det er en ting som er hengt ved meg i mange år, og i 18 intervjuer,
og det er dette med at det er liksom en jente som fikk kongen til å gråte.
Jeg hever litt annen utfatning av det.
Det er ikke det verste å ha en gang siden, men jeg føler at det var ikke helt slik,
så nå tenkte jeg at jeg skulle fortelle Riku en høserender-episoden der egentlig var.
Det er 21. februar i Oslo.
Det er 17 minus, og slottsplassen den er full av folk og snø.
Det som skal skje der, der er laget en scene av is,
og det som skal skje på den scenen, det er at Stortinget skal overrekke bursdagskovene si
til selvaste kong Harald på 70-årsdagen hans.
Det skal avdukkes en statue av moren hans, kronprinsesse Mertha,
Stortingspresident Jagland skal holde bursdagstale,
og Lise Fjellstad skal lese dikt.
Jeg er der for å synge Triste Norske Viser.
I Førtebunad, så klart.
Kongen og dronningen kommer ut fra slottet.
Gjengen giver slottsplassen med hele kongefamilien bak seg.
Dronningen er kledd i pels fra topp til tå.
Pelsluve, pelskåpe, pelskå og skinnhanskar.
Hun kjenner til den der isvinden som kommer opp fra Oslofjorden,
snik seg opp Akerbrygget og gjenger noen marg og bein på kvøren.
Stakkarskjel i denne byen.
Kongen derimot, han hever på seg mørkdress og frakk.
Ikke pels, ikke luve, ikke skjerf.
Ukneppet frakk og laksko.
Korpset starter, og så starter jaglene å tale.
Og talet er LÅNG!
Og jeg stanner på denne scenen laget av is,
og jeg kan kjenne at isen børrer seg gjennom bunadskoen min,
og gjennom de tynne nylonstrømpene,
og oppe gjennom skrøttene til tennene som begynner å hakke.
Og da er det Lise Fjellstad sin tur.
Og hun leser. Hun leser høyt. Hun leser tydelig.
Hun leser på nasjonalteatrets vis.
Døden er ingen avskjed av ærlig Kristi.
Og diktet er LÅNGT!
Aldri har jeg hørt et lengre dikt.
Og jeg ser på kongen, og jeg ser at kongen fryser.
Og jeg syns synd om kongen.
Litt av ei gåvanferd serveret her.
Fra Stortinget.
Og så må han subbe bort til denne statuen,
av med dere øveklær.
Og stanner der og ser på morsy.
I bronse.
Og da er det min tur.
Ei forfrosten kroke fra Vinje.
Som begynner å synge.
Den første sång jeg høyre fikk,
var når kongen er nesten blå!
Og alle her har vel opplevd å fryse og få en isvind som stanner rett imot.
Da rende.
Det renn ifra øygo, og det renn ifra nøs.
Altså, jeg har sendt kongen mange en tanke der siste året.
Jeg vil skamme meg.
Jeg tenker på han som sitter der oppe på slottet i stresslessen sin,
og koser seg med vegg,
sett på linn og skavlan,
og alt i dette.
Ta vel imot henne, jenta, som fikk kongen til å gråte!
År etter år etter år!
Kjære kong Harald.
Jeg vet det nok.
Du stod der en iskald dag i februar, og fraus.
Og jeg frauser deg jo.
Jeg måtte faktisk få med et varmeapparat og tine meg av scenen.
Jeg har nemlig fryst i fasteg til denne scenen laget av is.
Det kommer jeg ikke av flekken.