Den fromme fru signe på sotte seng lå
Er Espen han sørget for hennes og såren
Vær trøstig, hun ba ham, og græt ikke så
Meg mardre langt mer enn min død
Dine tårer, de snart igjen lykke
Livende vivs favn
Du glemmer meg snart og forvinner ditt savn
Fru signe, hun døde, ble jordet og glemt
Er Espen han ekte, det gullborg den rike
Berømt for sin skjønnhet og snillhet og skjemt
I dans og i harpelek fant hun ei sin like
Hun svermede, stedt seg i gammen og sus
Men aktet kun lite på børn og på hus
Ved stekesteds illsted Helene nu satt
På sjøde hun hatte sin grætende broder
Hun kjelede for ham og sukket og ba
Og ønsket seg titt hos sin vilende moder
Med ett hun forferdete måne sin så
En likledd skikkelse for seg at stå
Helene, min datter, visiter du her?
Hvordan står det til med små søsknene dine?
Og kall meg ei datter i hvorhen du er
Da lat meg i fred svarte engstelig
Helene!
Som epple mine moder var hvit og var rød
Men du er i augusten og blek som en død
I graven der falmes det rødeste kind
I graven jeg bor og fra graven jeg kommer
I graven jeg bor og fra graven jeg kommer
Jeg hørte ger sorg i mitt hvile sted inn
Da rørte min klage den evige dommer
Jeg reiste mine mødige lemmer i hast
Og muren revnet og muren brast
Og moder, min datter, visiter du her?
Helene, min datter, visiter du her?
Sammen av kulde han er
Slik satte jeg med ham ved ildstede her
Ømt favnede Signe sin datter og dreng
Det var som sydvestvindens kjølende ånde
Da treder hun blitt for sin død
Den ekte mann seng
Ho, Espen og Gullborg
Se bønenes bonde
Og havet du båret og født *** som jeg
Du glemte *** ikke for dans og for lik
Du gale det hanen og sving
Det forsvant
Som morgenens tåke
For solen forsvinner
Av Gullborg de brennende tårer nedrant
På Espen av ruelse blussende kinne
I skjoldunges land var fra selsamme stund
I yderregnone o moder en hun
group
NSYNDROME