De tre ønskene
Det var en gang en fattig tømmerhogger som bodde sammen med kona si ved siden av en stor skog.
Hver dag dro tømmerhoggeren inn i skogen for å hogge tømmer.
En dag hadde han valgt ut en stor gammel eik som så til å kunne gi mange treplanker.
Han gikk bort i tre med øksa i hånden og svingte den bakover som om han skulle felle treet med ett eneste hogg.
Men tømmerhoggeren rakk ikke å lage et lite hakk en gang før han hørte en tynn liten stemmerope.
Foran ham dukket opp en bitte liten fe som tagg og ba om at han måtte spare eika, for det var huset hennes.
Tømmerhoggeren ble så forbløffet at han ikke fikk fram et ord.
Men da han fikk summet seg om munnen og melet tilbake, sa han
Jeg kan jo ikke hogge tre hvis du bor der. Jeg skal gjøre som du ber om.
Du har gjort mer for deg selv enn du aner.
svarte feen.
For å vise min takknemlighet skal jeg oppfylle tre ønsker for deg.
Så forsvant feen, og tømmerhoggeren sto igjen og lurte på om det hele hadde vært en drøm.
Han slengte øksa over skulderen og tok fatt på hjemveien.
Da han kom hjem, satt han seg foran peisen og ropte på kona.
Han fortalte hva som hadde skjedd, og hun begynte straks å legge allskensvidt løftige planer.
Men så skjønte hun at dette var noe de burde tenke nøy gjennom, så hun sa
Vi må ikke ødelegge noe ved å være utålmodige. Vi må tenke nøye gjennom alt.
Vi utsetter det første ønsket til i morgen, og sover på det.
Du har rett, sa tømmerhoggeren.
Han lente seg tilbake i stolen foran peisen og varmet seg.
For en fin flamme, sa han.
Ja, svarte kona.
Jeg skulle ønske vi hadde hatt noen pølser. Det hadde vært fint å steke *** over bålet.
Ikke før hadde tømmerhoggerkona sagt det, så kom det en remse med pølser til syne i peisen.
Tømmerhoggeren ropte ut i ren forskrekkelse, men så skjønte han at dette var resultatet av det fjollete ønsket til kona.
Han begynte å kjefte på henne.
Din tosk, sa han.
Her kunne du ha ønsket deg et kongerike med gull, perler, rubiner, diamanter, fine klær, hva som helst.
Og så ønsker du deg pølser.
Unnskyld, svarte kona til tømmerhoggeren.
Det var dumt. Jeg skal gjøre det bedre neste gang.
Ja, det skal du, utbrød tømmerhoggeren.
Verre kan det ikke bli.
Bare en tosk kan ønske seg pølser.
Forbannet være alle pølser.
Jeg skulle ønske deg å hange pølser fra nesa din.
Men det skulle han aldri ha sagt.
For med ett ble også dette ønsket oppfylt, og en pølse festet seg på nesetippen til kona.
Hun skrek og prøvde å dra den vekk, men den satt bomfast.
Så prøvde tømmerhoggeren å dra den vekk, men den satt som støpt.
Så prøvde de begge to, men pølsa viste ingen tegn til å rikke seg.
Kona til tømmerhoggeren hulket og gråt.
Ønsk deg noe, sa hun til mannen.
Nei, gjør det du, svarte tømmerhoggeren, som også begynte å gråte ved syn av nesa til den stakkars kona.
Nå hadde de bare ett ønske igjen.
Hva skulle de ønske seg?
De kunne ønske seg noe storslått, men hva skulle de med all verdens rikdom hvis kona i huset hadde en pølse festet til nesetippen?
Da bestemte tømmerhoggeren seg for at han skulle gjøre det beste ut av det siste ønsket, og sa
Jeg skulle ønske at kona slapp å ha en pølse hengende fra nesa.
Neste morgen falt pølsa av nesa hennes om ned på en tallerken på bordet.
De ble så lettet at de danset rundt i rommet av glede, og så spiste de pølsa, som var den beste pølsa noen kunne ønske seg.
Tømmerhoggeren og kona hadde ingenting imot at de ikke kunne kjøre rundt i en gullvogn eller kle seg i den fineste silke.
De skjønte at det er mye bedre å kose seg med å spise pølser enn å ha en festet til nesa resten av livet.