Der hugger mot utkikkens klokket et smell,
som dirger en stund og dør bort.
Der klemter et ekko et steds i oss selv,
det jager oss ut i den blæsende kveld,
hvor himmel og hav går sol.
Seiler på styrbor,
ingenting mer,
Gud vet hva som tørnet oss ut.
Ingen har bett oss,
og her er ett vær,
der er det,
vi speider i mørke og ser
et skib gjennom skjøenes sprut.
Alt hva vi hørte om sel som seilas,
myfsar i en ambassi.
Ånder som tett under klippen slog glass,
døden som fingret ved kart og kompass,
da haven sto hylene inn.
Vildshusene frem i den tåkete natt flyver en stormhugget bryk.
Smøgelsesgiver er ingen veratt,
og værre bin eller djevle besatt,
gjennom den seilslitte rigg.
De sjangler i riggen,
de døende menn,
som aldri får lov til at dø.
De seiler hvor stormene slenger *** hen,
i helvedes netter igjen og igjen,
over den frådende sjø.
Syer som sortner,
sjøer som slår,
er alle de ting som han skjøer.
Og ingen av mørke dødsgiver står,
og håbløs seilas gjennom tusen år,
hvor verdt seg kun er en væg.