Jeg kjevler mørket ut i tynne flak
og spiker opp på veggen.
Jeg strikker en ny dag, en myk og vennlig dag
og sykler inn i den med plommer i kurven.
Til beste vårt hus, en hilsen er smilende velkommen.
Stikk på, stikk på, kjære venn.
En ny verdenskrig er allerede i gang.
Ansiktet henger på loveveggen.
Øynene drypper av blod.
Mitt eget ansikt, mitt blod.
Kroppen har spredt seg ut av regresse.
Hennene henger i et splintret tri.
Det stille hvite.
Bare munnen er i fremdeles slitt liv
i der den ligger bakom hyggestaben og visker fortvilet.
Noen glemte visst å gi meg beskjed.
Noen glemte visst å gi meg beskjed.
Noen glemte visst å gi meg beskjed.
Noen glemte visst å gi meg beskjed.
Noen glemte visst å gi meg beskjed.
Dette er historien meg beskjed.
