Og menn eg ungste gløyma denne bjørki,
så dreiv eg støttu viljan det av vegen,
og søkte under henda lune lau tak,
ei stille stund med sorgi og med tregen.
Det hendde noko under denne bjørki,
just like lau tak sto ho då ho launde,
eit møte med ei blyg og vakker jente,
ei lykke rus, eg si han aldri rønde.
Og bjørki sto i seine sommerkvelda,
og pusta vilje kry min minne låge,
fortalde om i sorg, men trøysta aldri,
la aldri von i mi fortvilte såge.
Ein tung samtime gjekk eg etter auksi,
nå skulle denne røyste juta væri,
og elden skulle krulla seg om lau i,
ja minne skulle fara siste færi.
Eg rusla no som før den gamle vegen,
som før dreiv eg uviljan det å sie,
og stansa ved ei flis ut rot i lungen,
så stendig og litt minne rekk jeg glie.
Det sto eg gonge bjørk på denne roti,
og under henda greintak fekk eg kjenne,
kolifsens øre lukkar han imot meg,
ein siste gong i handtaket åt henda.