Det han vet
om livet
Er ingen barn forunt
Der han står
og smiler
Og i et stille sekund
fanger mitt blikk med sitt
slitne ansikt
Barnet øyne uten barnets glød
En liten rygg
som krommes
Undervekta av voksenmanns bør
Et egg som valgt ut av reden
Og siden måtte klare seg sjøl
Åtte år
om å streve
Alene i kamp for sitt daglige brud
Som av og til går bra
for den lille Og verden synes ikke fullt så slem
Og skjule en vingeskutt villfugl For å se solglimt
på himmelen
Gata er hans hybel
Et evig midlertidig hjem
Natter som byr den trøtte hvile
Har aldri vært hans venn Hjemme finnes ingen trygge fang
Eller varme hender
Mamma finnes kun
i guttens håp
For drømmen den lever enda Om at vinter
en dag skal bli vår
Jeg ser ikke lenger gutten
Jeg ser min egen bror
En klump sitter fast
i halsen
En innestengt ømhet som har blitt for stor
En demning rives ned En tåre faller
Gud,
gi meg å bli en samaritan
Hør jeg en larme fange
I fornuftens usynlige gang