Alvene og skomakeren
Det var en gang en skomaker og en skomakerkone.
De jobbet hardt og var hedelige, men de var også svært fattige.
De klarte ikke å tjene nok penger til å leve av,
og snart var alt de eide i verden borte.
Det eneste de hadde igjen var akkurat nok lær til å lage et par sko.
Den fattige skomakeren skar til lære og la det klart til neste morgen.
«Skoene lager jeg i morgen, når det er sol», sa han til kona.
Den snille skomakeren ba aftenbønnen og la seg til for å sove.
Neste morgen gikk han for å arbeide med skoene.
Men til sin store forundring fikk han se at skoene stod ferdigsydd på bordet.
Så merkelig!
Den gode mannen visste ikke hva han skulle si eller tro.
Han gransket skomakerarbeidet.
Skoene var helt perfekte.
Ikke ett sting var feil.
Snart kom en kunde inn,
og ba om å få se på skoene.
De passet ham så godt at han betalte mye mer for *** enn det som var vanlig.
Den fattige skomakeren kunne kjøpe nok lær til å lage to par sko.
Om kvelden skar han til lære og la det klart til neste dag.
Da skomakeren gikk inn på verkstedet for å jobbe neste morgen,
stod det to par ferdige sko der.
Igjen var arbeidet mestelig utført.
Snart kom de inn noen kunder for å kjøpe skoene.
Dermed fikk skomakeren råd til å kjøpe nok lær,
til å lage fire par sko.
Håpefull skar han til lære,
og la det frem på samme måten som kvelden før.
Og ganske riktig,
da han våknet neste morgen,
stod det jammen fire par nye sko der.
Og slik fortsatte det.
Skomakeren skar ut lær om kvelden,
og da han våknet,
sto skoene der.
Snart blomstret forretningen til den snille skomakeren.
En vinterkveld satt skomakeren og kona og snakket sammen foran peisen.
I natt skal jeg jammen holde meg våken,
og se hvem det er som kommer og gjør jobben for meg,
sa skomakeren.
Kona syntes det var en god idé.
De tente et stjernelys,
og gjemte seg bak en gardin i et hjørne i rommet,
for å se hva som skjedde.
Da klokken slo midnatt,
kom to små alver hoppende inn.
Alvene var på arbeidet,
og kledde i filler.
De satte seg ned ved skomakerbenken,
og tok opp det ferdigskårende læret.
De slo med de små hamrene sine,
og sydde så fort at de små fredene
og fingrene nærmest fløy frem og tilbake.
«Stakkars små, fryser de ikke?»,
visket skomakerkona.
Og jo, alvene skalv mens de jobbet.
Snart sto alle skoene klar på benken.
De to små alvene hoppet og danset rundt i rommet,
før de forsvant.
Neste morgen, sa skomakeren til kona,
«Jeg vil gjerne takke de snille skapningene
for alt de har gjort for oss.
Hva kan vi gjøre for ***?
De har så fyllete og tynslite klær»,
sa skomakerkona.
«Jeg lager en varm ulljakke,
en skjorte, en frakk og et par strømper
og bukser til hver av ***.»
Det syntes skomakeren var en god idé.
«Hvis du lager klær til ***,
kan jeg lage sko», sa han.
Da alt var klart,
la de frem de små antrekkene
i stedet for ferdigskåret lær på benken.
Så gjemte skomakeren og kona seg bak gardinene igjen,
for å se hva de små alvene ville gjøre.
Da klokken slo midnatt,
hoppet de to alvene inn.
Da de satte seg ved bordet,
fikk de se klærne og skoene som lå og ventet.
De klokket og lo og klappet i de små hendene av glede.
Da de hadde tatt på seg de nye antrekkene,
danset de rundt og tok en liten sang.
Så hoppet de ut døren.
Den snille skomakeren og kona hans
så aldri de to små alvene igjen.
Men det gjorde ikke så mye,
for nå gikk forretningen bra,
og de levde lenge og lykkelig sammen.