Oppkanten nærmer seg jeg satser, så er alt borte.
Flommelyset ble slått av, og min første tanke er, nå har jeg gjort det.
Stivaskrekk, min strake kropp, skriker et stille stopp.
Jeg skulle aldri begynt med hopp, mens dag sprang, og jeg som ikke tror det.
Her er så mørkt som i en grav, og alt jeg ser er byen i det fjerne.
Er det noen der i kveld som har det leidt, så bytter jeg jernet.
Selv er jeg på full fart ned, en hopper er jo ofte det, men som regel kan en hopper se.
Alt jeg ser, og alt jeg ser, er en og annen stjerne.
Vår tanke går i kveld til *** som mistert lyset midt i satsøyeblikket,
for *** som synes alt gikk skitti i 90, i 90, i 90 metersbakken.
Snøfnug fykker fort forbi, jeg kjenner luften mot mitt ansiktsstrømme.
Men ingen ser mitt hopp i kveld, så jeg hopper bakken ned i drømmen.
I kveld så er jeg mesteren, veisflåg, plodsjon i genennen.
Ikke siste mann i treningsren, hvor fatteren kom og ble satt til å dømme.
Et treningsren, en vinterkveld, strømmen går og flommelyset forsvinner.
På hoppkanten så satser han en redd ung mann, og ingen typisk kvinne.
Ingen har han siden sett, han forsvant i svevet rett og slett.
Så faren hans fikk endelig rett at nordmenn oppe lenger en finner.
Vår tanke går i kveld til *** som mistert lyset midt i satsøyeblikket,
ikke for *** som synes alt gikk skitt i 90, i 90, i 90 metersbakken.