Det lypte lite i deis brekegute,
han sto og jala på svorvarniute.
Han fimde ute mot verdei vei,
og ba omvenn i foråndet seg.
Men då han ågå mot alle vendi,
han fekka glimta av all jordskledd kvendi.
Då utfær så gjenna skorv som majm,
og han lengta at det tidale,
det heim.